Det verste

Jeg sitter her overfor deg.
Jeg nektet å gi opp min tro.
Jeg smiler, og du tror jeg gjør narr av deg.
Jeg elsket en mann.
Mitt folk ble forfulgt.
Jeg gråter, og du tror jeg gjør meg til.

De kan brennemerke deg med for eksempel en sigarettglo på ansikt, nakke, skuldre, kjønnsorgan.

Det var ikke det verste.

De kan knuse eller brekke dine fingre, hender, armer, tær, føtter, ben. De kan trekke ut ditt hår, dine tenner, negler.

Det var ikke det verste.

De kan penetrere deg med for eksempel en stokk, et gevær eller en helt vanlig brusflaske.

Det var ikke det verste.

De kan tvinge deg til å grave din egen grav, tre en hette over hodet ditt og avfyre skudd i nærheten av hodet.

Det var ikke det verste.

De kan tvinge deg til å velge mellom selv å bli drept eller la en du elsker bli drept.

Det var ikke det verste.

Jeg flyktet fra mitt hjemland.
Pusten er det jeg har igjen. Ånden.
Nå sitter jeg her overfor deg.
Jeg kom til et trygt sted.
Du kan takke meg nå.
For at du får ta del i dette.
Men du tror ikke på meg.

Hva er det verste?

De kan avfeie deg og din historie med et ord. Usannsynlig. Utroverdig.

Hvem er du som sitter der og skal dømme meg?
Vet du ikke hvem jeg er?
Jeg er ditt menneskeverd.
Jeg er din gud.
Knel ned og la oss gråte og be sammen.


Aftenposten, 26.januar 2011