Da jeg var liten, plystret faren min alltid på melodien Morning has broken. Om morgenen som er som den første morgenen. Om fuglen som synger som den første fuglen.
Noen ganger følte jeg meg helt alene i verden. Du er jo bestevennen min, sa faren min da. Jeg lå i sengen. Han satt på sengekanten. Er ikke jeg din venn også?
På skolen måtte vi spille fløyte. Vi satt i en sirkel på gulvet i et musikkrom. Det var få vinduer og vegg-til-vegg tepper. Det var lite lys og innestengt lukt. Da det ble min tur, snudde alle seg og så på meg. Jeg skalv så mye at jeg ikke klarte å spille fløyte. De andre lo. Da jeg spiste kveldsmat sammen med faren min den kvelden, begynte jeg å gråte. Han trøste meg. Jeg så på min fars fredelige ansikt. Og så fant jeg frem fløyten og spilte for ham. Det fløt. Han sa at jeg kunne se for meg hans ansikt når jeg senere måtte spille for de andre.
Da jeg flyttet hjemmefra, beholdt jeg fløyten. Jeg har fortsatt å spille litt for meg selv. Jeg skjelver ikke så mye på hendene nå.
Da jeg var liten, plystret faren min alltid på en melodi. Men det er allerede lenge siden. Siden den gang har mye skjedd. Nå virker det som han helt har sluttet å plystre. Sist helg tok jeg med meg fløyten og overnattet hos ham. Da jeg våknet lørdag morgen, fant jeg frem fløyten. Jeg hørte at han var våken og forberedte frokost. Jeg begynte å spille. Jeg spilte om morgenen som er som den første morgenen, om fuglen som synger som den første fuglen. Det fløt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan ha holdt på, men plutselig hørte jeg faren min plystre inne på kjøkkenet. Jeg gikk inn til ham, og vi spiste frokost sammen.
Ord for dagen, God helg, NRK P1, 24.09.2011
No comments:
Post a Comment