Kusinen min i England skal gifte seg. Det er et stort hindubryllup. Den første kvelden sover jeg på rommet der min indiske mormor pleide å sove. Hun hadde deltatt i frigjøringen av fødelandet India og sitt andre hjemland Kenya. På sine gamle dager flyttet hun til England. Om natten sier jeg mantraet hun lærte meg som liten. Jeg bestemmer meg for at jeg skal komme som meg selv i bryllupet. De fleste slektningene vet om meg, men ikke alle.
Neste morgen begynner seremoniene. "Har du hilst på presten?" spør en tante og peker mot en kvinne. Det er den første kvinnelige hindupresten i England. Etter seremonien går jeg bort til henne. "Er du kanskje på utkikk etter en passende hindujente?" spør hun. I så fall vet hun om noen kandidater. Hennes egne døtre faktisk. At hun kan være litt på utkikk på jobb, er en ekstra fordel med å være prest. "Takk, men jeg er sammen med en fantastisk mann," svarer jeg. "Så bra," sier hun.
Hun forteller at hun ville bli prest fra hun var liten og alle sa nei. "Til slutt valgte jeg å følge min overbevisning," sier hun. Hun forteller at bestevennen hennes var homofil. Han ble tvangsgiftet med en jente. Og så foreslår hun at hun kanskje kunne vie meg og kjæresten min. Vi snakker om at det å leve sant og modig er nødvendig for et åndelig liv. "Se for deg solen som skinner i deg," sier hun. "Solen som lyser opp og beskytter mot alt mørke." Vi sier et mantra sammen.
Jeg kommer hjem og omfavner kjæresten min, Andrew.
Ord for dagen, Under samme himmel, NRK P1, 18.06.2011.
No comments:
Post a Comment