Mer enn meg

Noen få ganger når jeg sitter på toget,
her mellom stedene,
føler jeg at jeg er mer.
Mer enn denne lille kroppen og dette lille sinnet,
Mer enn alt dette som jeg pakker inn i vinterklær.
Mer enn arbeid, familie, venner og begjær.
Mer enn ordene jeg skriver og ordene jeg ennå ikke har skrevet.
Mer enn meg.
Det er som et slags minne.

Solen skinner svakt gjennom skyene,
inn gjennom vinduene og inn i meg.
Toget ruller monotont langs skinnene.

Hva hvis jeg også er solen, lyset i meg, pusten og luften utenfor?
Det siste snøflaket som faller?
Snøen som dekker alt og alt som dekkes av snø?
Lyden av elven, våren som allerede kaller?
Lukten av jorden og gresset som skal spire?
Hestehov som skal sprute ut i gult i det grønne gresset?

Hva hvis jeg også er rosaskjæret i horisonten,
den endeløse horisonten?
Den stille fjorden om kvelden?
Fiskeren i en båt?
Båten,
og fisken?

Hva hvis jeg også er de andre passasjerene som jeg sitter midt imellom?
En eldre mann som leser avisen, en liten gutt som maser på ham?
Blomsterselgeren som ble jasminrevolusjonens første martyr?
Asylsøkerfamilien som skal tvangsreturneres?
De som vinner og de som taper?
Alt som står i avisen og alt som ikke står der?

Det mørkner utenfor.
Imellom er glasset og et speilbilde.
En gjennomsiktig, knusbar plate,
der ser jeg også meg selv nå,
sammen med den eldre mannen og den lille gutten.
Et øyeblikk, øyekontakt.
Vi smiler.

Da er jeg fri.
Da er alle mine bekymringer borte.
For hva hvis jeg er alt dette?
Jeg kan glede meg og jeg kan hvile,
mens jeg sitter på toget, her mellom stedene.